Tortur
Jeg sitter og ser på den store haugen med papir som har bygd seg om til et fjell. Jeg ser på de skitne flekkene på puten og dynen etter sminke som har rent av. Jeg ser meg selv i speilet. Hvorfor har jeg det slik? Spørsmålet stiller jeg meg selv hele tiden. Jeg gjør dette for moren min, for jeg vil at hun skal ha det bra. Men nå klarer jeg ikke mer. Å la mamma flytte langt vekk var noe av de dummeste jeg gjorde. Jeg skulle sagt i fra mye tidligere. Jeg skulle sagt i fra for 6 år siden. I stedet valgte jeg å skjule alt inni meg, som et stort hat.
At mamma og pappa skilte seg da jeg gikk i barnehagen gjorde meg ingen ting. Jeg kunne fremdeles besøke pappa når jeg ville, for han bodde rett i nærheten. Mamma begynte etterhvert å date nye menn, men ofte gikk alt i dass. En dag tok hun meg med på tur til Oslo. Jeg trodde vi skulle bare besøke en venninne av henne. Men det viste seg at hun skulle på date med en ny fyr hun hadde funnet på nett. Med en gang jeg så ansiktet hans, skjønte jeg at dette var en jeg ikke likte. Jeg gikk kanskje bare i fjerde klasse. Dum som jeg var tenkte jeg at dette forholdet ville ende som alle de andre forholdene til mamma. Det gjorde det ikke. Mamma fortalte meg en dag at vi skulle flytte, til Eidsvoll. Langt forbi Oslo. Jeg nektet. Jeg ville ikke fortelle mamma hvorfor, men jeg nektet totalt å flytte. Jeg maste og maste om å få flytte til pappa, og selv om mamma prøvde å overtale meg til å bli med i flere måneder, vant jeg til slutt. Sommeren før jeg begynte i femte klasse flyttet jeg til pappa og mamma flyttet opp til Eidsvoll. Jeg sov nesten ingen ting den sommeren. Hver natt lå jeg oppe og gråt til jeg sovna. Savnet etter mamma var så stort. Det ble ikke bedre da bestemoren min døde akkurat i det jeg skulle begynne i femte klasse. Jeg var utrolig glad i bestemor. Det første halvåret i femte klasse ble et mareritt for meg. Jeg slet mye med mobbing og hadde ingen venner. En dag gikk det så langt at jeg selvskadet meg selv. Dagen etterpå, når jeg så på sårene fant jeg ut at jeg aldri skulle gjøre det igjen, aldri. Jeg prøvde å snakke med en sosiallærer på skolen, men uten å fortelle meg det sa hun alt videre til alle lærerne på skolen. De fant fort ut av det, og noen begynte å si ting til mamma og pappa som faktisk ikke var sant. Jeg klarte aldri mer å stole på folk igjen. Alt ble lukket inni meg. I syvende klasse hadde jeg det så vondt at jeg tenkte mye på selvmord. Ikke bare fordi jeg savnet mamma, men også på grunn av mobbingen. Jeg så mørkt på ungdomsskolen.
Men, i løpet av syvende hadde jeg klart å få meg en venninne som gikk på en annen skole. Gjennom sommeren var vi mye sammen, og jeg sov hos henne nesten hele tiden. Da ungdomsskolen begynte fikk jeg flere venner, og klarte å se litt lyst på framtiden min igjen. Jeg skjulte fremdeles alt inni meg, og det var få som visste hvordan jeg hadde det. Da sommeren nærmet seg og vi slutta i åttende, begynte et rent helvete. Jeg lå og gråt nesten hver natt, begynte å selvskade meg selv og ville langt vekk. Og jeg trodde kanskje det ble bedre når jeg begynte i niende, men det gjorde det ikke. Alt ble bare enda verre fordi jeg holdt alt inni meg, og sommeren året etterpå var jeg helt på bunnen. Mamma og samboeren hennes krangler mye, men om sommeren, da krangler de hver bidige dag. De tror jeg ligger og sover, men jeg får med meg alt de sier. Ofte er kranglene på grunn av meg, noe jeg gjør eller om meg.
Etter to uker hos mamma var jeg to uker i finnmark hvor jeg koste meg. Da jeg skulle hjem igjen måtte jeg være hos mamma en helg til først, før jeg kunne reise helt hjem. Bare en time etter jeg hadde kommet fram til mamma brøyt det en krangel løs. Samboeren til mamma snakka stygt om familien min, og mamma ble så sur fordi han aldri kunne akseptere familien min. Og der sto samboeren hennes og skrek høyt rett foran ansiktet mitt hvor mye han mislikte meg og brødrene mine. Da klarte jeg ikke mer. Jeg satt der og gråt, og jeg løp inn på rommet mitt. Jeg begynte å pakke baggen, jeg ville bare vekk. Mamma kom inn på rommet, og jeg sa til henne at jeg reiste dagen etterpå, uansett hva. Til slutt måtte jeg sette meg ned, og da fortalte jeg alt. Mamma hadde ikke skjønt noen ting. Vi satt der lenge begge to og gråt. Til slutt forsvant mamma i en halv time, og når hun kom tilbake snakka hun som om ingen ting hadde skjedd. Jeg fikk reise hjem dagen etterpå, men mamma oppførte seg fremdeles som om ingen ting hadde skjedd. Da jeg kom hjem gråt jeg av glede, det var den mest herlige følelsen å se hjemmet mitt etter å ha vært borte i en måned. Gjennom tiende klasse har jeg ofte hoppet over helger å dra til mamma, fordi jeg ikke klarer å dra dit. Det virker som om ingen ting har skjedd, og at jeg aldri har fortalt mamma noe. Pappa vet at jeg misliker samboeren til mamma sterkt, men han vet ikke at jeg ikke liker å bo her i det hele tatt. Mamma har tydeligvis snakket med brødrene mine litt om flytting til Arendal og sånt, men jeg har lite peiling på om det er sant siden jeg ikke får vite noe av mamma.
Jeg kunne skrevet en hel bok om samboeren til mamma, dere tenker sikkert "han er da sikkert ikke så ille", men ingen i familien min liker han. Han er den mest spesielle personen man kan finne. Jeg hater ikke verken mamma eller pappa, men jeg takler bare ikke å leve med en person som pappa. Alt maset og stresset hans i et kjør gjør meg gal. Jeg er utrolig glad i begge foreldrene mine, men jeg føler det er utrolig vanskelig å komme til dem og snakke når det er noe vondt. Savnet mitt etter mamma er så stort. Jeg har klart å ta kontakt med en sosiallærer på skolen nå for å få hjelp. Grunnen til at jeg legger ut dette innlegget er fordi jeg må få ut følelsene mine. Grunnen til at jeg stenger ting inni meg er fordi jeg har ikke lett for å si ting til folk, eller å stole på dem. Ofte syns jeg heller ikke synd på meg selv og føler jeg bare må leve med det, for jeg ser andre som har det mye verre enn meg. Folk som har lyst til å ta livet av seg selv og selvskader seg selv osv. Jeg ønsker ikke ta vekk mitt eget liv, jeg ønsker å finne fram gleden igjen i livet.
Ahh søvniig. Vanligvis ville jeg ligget i senga mi og sett på CSI og Big bang theory, men jeg måtte ta oppvasken, yay... Housewife. Soo, nå skal jeg bare vente på at de kommer, si ''HEIIIAAAAA'' og legge meg, for vi skal til byen i morgen, og jeg fikk fri fra skolen for å være med familien min, dobbelt yay! Sååå:
Hurraa! Så nå går jeg rundt og danser og har party og holder på å fikse bloggdesignet litt hehe.
McLoviiiinnnn'
Malin sa jeg skulle tegne masse av vennene mine som folka i FF13, er på den sjette karakteren nå da, litt gammelt bilde hihi.
Hihihi jeg drar til mamma i morgen med kvart over åtte bussen på morgenen. Så det blir ikke blogging før 30. juni, for da kommer jeg hjem. Hvis mamma ikke gidder å bestille de nightwish tingene fra utlandet skal jeg ha henne til å bestille Stitch kigurumi til meg. Har lenge ønsket en i Pikachu, men har ombestemt meg. Men det er ikke sikkert da HEH for jeg har liksom 1020 kroner som jeg gjerne vil utnytte... Jeg er veldig ubesluttsom EHHEH.
