... men det gjør jeg, for dette må jeg få ut. Jeg er sikker på at ingen av dere gidder å lese dette, for det kommer til å bli et langt innlegg, men jeg driter i det.
I dag var det en fin dag. Det var endelig fredag, og jeg hadde ventet utålmodig hele uken, for dette var en utholden uke. Jeg var glad og hadde store planer for hele helgen. Alt var helt perfekt, været, selv om det var kaldt og jeg gikk med vinterjakke. Jeg hadde ingen anelse om at dagen skulle bli snudd opp ned.
Første time hadde vi RLE og så på en koselig film, i andre time hadde vi musikk og kom med egne sanger som vi viste for klassen. I tredje time hadde vi engelsk, og noen var litt treige inn til timen fordi de hadde jogget coppertesten. Så begynner engelsklæreren vår å si det at hun hadde hørt noe som hun ikke kunne si. Plutselig ropte masse folk i engelskklassen at det hadde kjørt hundrevis av politibiler opp her osv. i tillegg til ambulanser. Først sa de bare politibiler, så jeg tenkte "Hva faen skjer nå? Er det noen skumle folk som har tenkt til å anngripe skolen?" Jeg er selvsagt litt paranoid etter det som skjedde 22. juli.
Så fikk jeg høre at det også var masse ambulanser, og da roet nervene mine seg litt. Men bare litt. Jeg var kvalm, skjelven og redd, og tenkte "Hva har ungene gjort nå? Har noen dødd?" Engelsktimen ble jo ampurtert totalt. Vi fikk gå til klasserommene våres. Men engelskgruppen i vårt klasserom var ikke ferdige, så vi måtte vente utafor. Så sier kontaktlæreren vår at det hadde skjedd en ulykke, mer visste hun ikke. Så kommer en koselig og hyggelig jente i klassen vår gråtene bort mot oss. Alle begynner jo selvsagt å spørre hva som har skjedd, noen trodde det skjedde noe med lillebroren hennes. Så får vi høre det.
En gutt i syvende hadde hengt seg bak barneskolen. Hengt seg. Alle ble sjokkert. En tolv år gammel gutt hadde hengt seg? Det kunne ikke være mulig. Men det var det. Jeg kjente til han, for han hadde gått på barneskolen min helt til fjerde klasse, da han byttet over til barneskolen ved siden av ungdomsskolen. Jeg visste hvem han var. Alle begynte med en gang å lure på hvorfor han hang seg, og om han overlevde.
Timene ble med en gang ampurtert, og vi ble bedt om å holde oss på skolens område. Jeg var fremdeles kvalm. Jeg har opplevd selvmord før, ikke nært i familien, men svigermora til mamma hadde vært gift med en hyggelig fyr som jeg kjente godt som tok sitt eget liv. Når jeg hører at noen gjør det, blir jeg helt fra meg. Noen timer senere får vi høre at han ikke overlevde. Faen, tenkte jeg, faen.
Og grunnen til at han hengte seg? Han var lei mobbing. Han ble mobbet på barneskolen. Jævla mobbere skal jeg si deg. Selv opplevde jeg mobbing hele barneskolen. Og jeg håper at de sitter igjen med en jævlig stor skyldfølelse over det de har gjort. Takket være dem får ikke folk lov til å oppleve et godt liv. Jeg skjønner ikke at de i det hele tatt kan leve med noen god samvittighet. Selv om jeg ikke kjente han, skulle jeg ønske jeg kunne gjort alt for han, alt for å stanse at han tok sitt eget liv. Han hadde hele livet foran seg, og fikk ikke oppleve det på grunn av mobbere. Mobbere ødelegger en persons rett til et godt liv.
Jeg ville dele dette med dere for å få ut tankene mine, og om hvor forferdelige mobbere kan være. Og til alle dere som blir mobbet, vær sterke, og søk hjelp. Ikke sitt alene omringet av alt hatet fra mobberne, få det ut.
Jeg kondolerer til familie og kjente, selv om ingen av dem leser bloggen min.